På fredag forrige uke besøkte vi en by utenom det vanlige; Auroville. Vi hadde på forkant lest litt og fått et lite inntrykk om denne fristaten. Det tok ikke lenger tid en fem minutter etter frokosten, før vi skjønte at Auroville er noe for seg selv. I et avstengt område på landsbygda i India har mennsker fra alle slags nasjonaliteter samlet seg til en kolloni som lever med idealistisk tankegang; ingen skal bli bedømt av deres religion, kjønn eller meninger. De skal ikke eie noe, og strømmen skal helst komme fra solcellepanel. Alle skal jobbe med det de kan eller det de ønsker, endten det er å være tannlege, rengjører eller danser. Alle får lik lønn, men i stedet for å få utgitt lønn i penger får en betaling gjennom en konto med «matkuponger». I en svær gull-iglo kan bebyggerne samle seg til meditasjon. En skal ikke trenge særlig mye kunnskap i ideologer før en kan trekke paralleller til marxismen og kommunismens «yte etter evne, få etter behov». Det virker derimot som dette fungerer bra for Aurovillebeboerne, selv om ryktene går om at de som selv har bodd der i noen år har forandret synet på Auroville til Horrorville.
Line og Oda koser seg på tur
Koser seg, det gjør Erika Ross også :)
Belgisk mann og inderkvinne som drev gård uten noenting. eh?
Slik vasker man henda i auroville....
På søndag var vi på en ekskusjonskurs til templer og kirker som skulle vare fra kl 07.00 til 23.00. Vi startet turen med å spise en grei frokost ved en «veikro», før vi tok turen videre til et stort shivaistisk tempel. Dessverre for line ble hun preget av sin vanlige «morgenkvalme» og fikk liten glede av tempelturen. Siden det er jeg, Line som skriver dagens blogginnlegg, har jeg derfor også lite å skyte inn om hvordan Erika og Oda synes det var, ettersom jeg hadde mer enn nok med meg selv (ja, det høres egoistisk ut, men det er vel en kjent tendens at syke folk tenker hovedsakelig kun på seg selv). Formen til Line ble bedre frem til vi ankom en annen by enda lenger sør. Og, nei, jeg husker jaggu ikke navnet på denne byen heller, men den hadde en veldig interessant historie, vel og merke. Denne byen var den første byen som de britiske kollonistene ankom for å handle i stoff og tekstiler, og det var herfra konverteringen til Thomaskirken begynte. At Thomaskirken hadde slått rotfeste her var lett å merke – for HVOR VAR INDERNE?? Første gang i løpet av de drøye 2 månedene har vi fått gått alene i en gate. Med alene, mener jeg at et følge på 15 hvite skandinavere gikk uten å legge merke til en eneste tigger, ku eller tuc-tuc. Det var vel og merke 3-4 indere å se, men det var som å ankomme en spøkelsesby. Forklaringen til denne forlatte byen var å finne når du tittet nærmere på bygningene og gjerdene. Alle bygningene tilhørte kirken, og på gjerdene sto det truende ord om hva som ville skje med deg hvis du ikke fulgte guds ord.
Oda, endelig ferdig med lungebetennelse/bronkitt, er nå godt i gang med bihulebetennelse :)
Erika blir "velsignet" i tempel :)
Forelesning ble gitt underveis på turen, av ingen ringere enn Knut A. Jacobsen <3
Vi forlot denne byen for å dra videre til en moské. Med tanke på at vi ble med på turen hovedsaklig for å kunne besøke denne moskeen, var det trist at pga et politisk valg var alle veiene inn til denne moskeen stengt. Vi kjørte derfor videre til en Maria-kirke. Dettte var en vakker hvit kirke, som på utsiden virket som en hvilken som helst kirke, men når en kommer inn og møter «juletrebelysning» i oktober og en egen «saree-ofring»s boks blir du minnet på at du er i India. Her var det også en vanlig ting å barbere av alt håret før en entret kirken – både for kvinner og menn – ettersom den indiske (les hinduistiske) tradisjonen tilsier at all synd sitter i håret.
Takket være det politiske valget var flere gater stengt, og vi stod timesvis fast i trafikken. Etter å visstnok ha ofret liv og lemmer på å gå på toalettet på en bar, ankom vi leiligheten igjen halv 1 på natten, svært klar for å legge oss.
Munker utenfor munkeklosteret vi besøkte :)
Den siste uken har gått bort til å lesing, og stort sett bare lesing (og blogglesning for Oda og Erika). Erika og Line har fordypet seg inn i Kristendommen. Det er godt barnelæren fremdeles ligger gjemt i bakhodet, men det er mye som har blitt glemt. Vi tenkte vi lå sånn nogen lunde godt àjour med lesingen, da vi i dag tittet litt nærmere på pensumlista over bøker vi skal ha lest til eksamen. Ja, ser her, her har vi, en, to, tre.. fire..? fem?? seks?!!? pensumbøker. Jammen det er da vel ikke så uvanlig tenker du kanskje da? Nei, det er vi enige i. Problemet kommer i det faktumet at vi befinner oss i India, og bok nummer fire, fem og seks befinner seg i Norge. Vi blir nødt til å legge om leseplanen en «lille smule», da vi må rekke å lese disse bøkene de to siste ukene før eksamen. Med andre ord, stemningen er på topp!
Oda, som derimot tar et nordiskfag i stedet for Kristendom, slipper unna dette. I stedet jobber hun iherdig med oppgaven sin som hun, uten å helt vite hvordan hun skal skrive den, levere inn mot slutten av uken. Erika og Line sier seg lykkelig for å slippe unna
Vi blogget tidligere om at vi tok en liten besøkstur til skredderen, og sannelig har vi blitt godt kjent! Skjønne «Gita» er like blid hver gang vi kommer innom for å prøve, handle og ta med oss kjolene hjem. Ja, vi elsker Gita! Spente og naive leverte vi inn de kjolene vi ønsket. Oda leverte et bilde av en vakker kjole med én skulder, og endte opp med en stroppløs kjole - men fortsatt en vakker kjole. Line, leverte inn en egentegnet fotsid kjole, som hun forestilte seg skulle bli elegant, endte opp med en vakker bløtkakekjole som enda ikke er ferdig. Hun venter i spenning til neste uke, for å se om den kanskje er litt mindre «bløtkakeaktig» da.
Vi har kost oss ved bassenget i dag, hvor bassenget var blitt grønt, og kroppene våre ble rosa :) Livet er godt, men hjemlengselen titter stadig innom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar